Skrinet med det rare i

Selvfølgelig kunne den iøynefallende blå stasjonsvognen, «Autonom, for de kjøreglade» (det er bransjens nye moteriktige paradoks) bli behandlet som enhver annen konseptbil.

«Spennende linjer, her ser vi nok tydelige spor av hva som vil komme derfra fremover.»

Eller vi kunne tatt den akademiske for fortalt dere at denne er i tydelig rett-linje-slekt med Peugeots 504 Riviera, som Pininfarina gjorde for dem i 1971, og med 407 Elixir fra 2003.

Nært og fjernt
Men her har vi en veldig spennende design, som faktisk debuterte på et mobiltelefon-event i Barcelona to uker før Genève, og som Peugeot tar sånn på alvor at foreløpig er det bare Gilles Vidal, designsjefen, og Matthias Hossan, Peugeots concept-general, som har fått lov til å snakke om bilen.

Jeg aner altså fremdeles ikke hvem som egentlig har tegnet interiør og eksteriør, men kan jo for ordens skyld ta med at disse frontlyktene med den svarte, firkantede grafikken som inneholder sensorer, snart er på produksjonsbilene også.

Da er nok det baklyset som sveiper over hele hekken, for blant annet å indikere bilens kjøremodus akkurat da, litt lenger unna. Men at vi snart skal få litt skikkelig hekkgrafikk fra belysningsavdelingen er det nok ingen tvil om.

Men det er ikke det det først og fremst dreier seg om. Heller ikke om at dette er en bil som har 2025 som et nominelt modellår, at det er en fireseters «shooting brake» med både sjåførkommando og autonome muligheter, med seter som skal sleides ned i liggestilling i selvkjørende modus.

Vi snakker om en plug-in hybrid på bensin, med 300 hester fra 16THP motoren og firehjulsdrift. Mengder av «Internet of Things» oppkoblingsevner – en slags forlengelse av hjemmet ditt. Og utvendige mål som absolutt hører hjemme i 2017 også: 455 x 196 x 132.

Attraksjoner
Så er vi ferdig med det grøvste, her kommer kjapt noen av de mange, smarte, men ofte godt skjulte, attraksjonene i denne severdigheten.

Den har for eksempel smart aero: frontspoileren, som også inneholder hele det frontale lys-showet, kan skyves ut og hjelpe både til å øke marktrykket (først over 100 km/t) samtidig som den hjelper på luftstrømmen rundt hjulåpningene. Dessuten ser det bra ut.

Men du ser det er noen uroligheter lavt nede foran bakhjulene også. De fører luft inn mot bakhjulene og reduserer luftmotstanden der også. Samtidig som de gir mer liv til profilen som ellers er preget av en enorm, nesten ubrutt flate.

Grillen, som er inspirert av et annet ikon, 402 Andreau-strømlinjebilen fra 1936 – er 3D printet. Den får dimensjoner i alle retninger som virkelig fyller godt opp der foran.

Store åpninger
Kjempedørene, uten midtstolpe, er jo også noe vi virkelig lengter etter i produksjonsversjon. Slike har vi vel ikke sett på folkelige biler siden firedørs Lancia Appia.

De frontlyktene jeg snakket om inneholder altså radar og lidar og laser og andre sensorer, konsentrert bak den svarte firkanten midt i lysstripen. «Akkurat som en pupill», sier Vidal. «Dere skal se en Peugeot rett i øynene».

Lukk så opp dørene. Bli forundret – her er det ved første øyesyn ikke annet underlig enn at det virker litt futuristisk.

Men selv om man konsentrerte seg om selvkjør-ideen her også, har vi heldigvis sluppet unna det innvendige gigantvolumet med preg av britisk herregårdsbibliotek og seter som svinger i alle retninger, slik man ofte får servert i store autonom-konsepter.

Smarte seter
Her er det innvendige området omtrent som en i 308 – men med lavere tak. Setene er derimot litt mer avansert. Du kan sleide dem ned til nesten hengekøye-form og ta deg en lur, eller kose deg med en bok, mens bilen kjører. På en eller annen måte har de også sørget for at forsetene i lene-posisjon ikke tar noe benplass fra de bak.

Dyktig.

Sammen med setene vil du også oppleve mengder av spennende nye materialer. Skikkelige møbelstoffer i setene – selv om jeg kanskje hadde ventet meg noe mer futuristisk der. Det er ikke lenge siden de folkene viste meg et stoff som var vevet av optiske kabler, og kunne gi ganske utrolige lys/farge opplevelser.

Teppene er tykke, og nesten slik bestemoren din pleide å knyte, og så finner 3D-strikkede overflater av samme type du for eksempel finner i joggesko.

Dessuten finner du spor etter Per-Ivar Selvaags tid hos Peugeot i både dørene og gulvet. Noe av det han gjorde etter at han forlot Paris var å designe en espressomaskin i betong. Men da han tegnet konseptbiler for Peugeot kom han ikke lengre enn presset avispapir når vi snakker virkelig avanserte interiørmaterialer.

Men jeg har en mistanke om at han tenkte betong allerede da.

Betong
For det har vi nå. En tynn, tynn overflate av betong både i dører og nede på gulvet. Herlig overfalte, herlig utseende, og siden den bare en millimeter-tynn finer-type, veier den nesten ingenting.

Og så har vi instrumentene. Hovedoppskriften er fremdeles i-Cockpit, som vi begynner å kjenne fra produksjonsmodellene – men her i holografisk tre-dimensjonal versjon. Og det som er så befriende er at endelig, oppe i en slik teknologisk tour-de-force, der mange ville ha lesset på, bare for å imponere, er alle informasjonene sterkt begrenset og ekstremt klare.

Hvis du kjører selv får du beskjed om fart og hybridens tilstand og et par helt elementære informasjoner. Når den kjører på egen hånd kan du lese ut hvor langt du har kjørt, hvor langt det er igjen, og ETA, fra dashbordet.

Men rett under dashbordet, i ideell synsfelt når setene er tilbakelente, finner du de virkelig store skjermene som så mange insisterer på å feste oppå dashbordet i dagens produksjonsbiler. Her kan de først brukes når bilen er i autonom-modus.

Og – nesten det beste av alt – Peugeot lover at vi skal få beholde viktige brytere, også i 2025.